mandagsmamma@gmail.com
Hvis noen lurer, så er det ikke så kjempesmart å ta 30 studiepoeng ved siden av full jobb etter et år i permisjon, med tre gutter, en mann og et hus! Tenker stadig "Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv - IGJEN?!?" Det kan hvertfall ikke være fordi jeg blir så søt og sjarmerende av det... Kjenner dragen i magen skraper med vingene bare stakars mannen bruker litt flere ord enn strengt talt nødvendig når han skal fortelle/spørre meg om noe. Lurer å om han kanskje prøver å være morsom, men er litt usikker for jeg har mistet humoren min. Får ønske meg ny til jul... Settes på liste sammen med slave i hendig størrelse, sekretær, kokk, elskerinne til mannen min og en kone til til meg. Hun kan svare for meg, vikariere for meg, prate med mannen min for meg og ta seg av forefallende arbeid rundt om på den ene og andre fronten. Så skal jeg prøve å rekke både og kysse ungene god natt og ønske de en god dag. Hadde vært hyggelig...
Ikke alltid man trenger å si så mye selv når andre kan si det så fint for deg! Etter en kveld uten voksentid fordi barna har laget en utspekulert skiftplan hvor de bytter på å lage spetakkel på hver sin flotte måte, fikk jeg denne linken av en god veninne! Fantastisk lesning:) Go the fuck to sleep!
Ikke kan du lenger gå i rett linje, og i din sikksakklinje er det opp og ned og bøy og tøy. Her var den og den skal dit, og der var jammen den og den og den og den og der var den sokken jeg manglet fra i sta! Man vingler frem og tilbake som en full mann mellom skittentøyskurv, oppvaskmaskin, kjøleskap, barnerom og klesskap. Jeg føler at jeg må tilbringe oppimot 70% av min våkne tid med rompa i været!
Begrepet nyttelast får en helt ny dimensjon der man på vei til badet tråkker på en fragått bok, og når man skal sette på plass den, finner man et melkeglass i hylla, på vei til kjøkkenet snubler man i mellomstes halvbygde legosuperromskip, som igjen gjør at man finner den kaffekoppen man hadde gledet seg så til, men aldri rakk å drikke før den ble kald på tredje trappetrinn. Du kan jo fadersmeg bruke et kvarter bare på å komme deg fra stua til do, og når man endelig kommer dit er det noen som roper deg ut i stua igjen og så er det tilbake til start... Her om dagen gikk det utrolige tre og en halv time fra jeg kjente at nå må jeg skikkelig tisse, til jeg faktisk fikk gjort det!
Jeg vet ikke om det er impulskontrollen min som har sviktet, eller at jeg har utviklet en pedantisk livsførsel (noe de som har vært innom her nok sterkt ville betvile), men jeg klarer ikke lenger å bevege meg rundt i huset uten å gjøre husarbeid etter innfallsmetoden. Ikke ser det ut til å hjelpe heller, for flodbølgen av nytt kaos sletter alle spor.
Jammen godt jeg har hjelp i huset...
Tre dager etter at Norge ble rystet i sine grunnvoller, og med stor klump i halsen, gikk jeg, min mann og våre tre gutter i fakkel- og rosetog her vi bor. Jeg synes det var viktig å ta med ungene så de kunne se de positive dette brakte med seg, ikke bare alt det triste og vonde...
Toget var uendelig langt og flott! Fra sin fars skuldre hadde mellomste god utsikt både forover og bakover. Han lurte ganske snart på hvorfor alle hadde vakler (eller fakler om man skal være litt pirkete..) Jeg forklarte som best jeg kunne at det er en måte å vise at man er lei seg på, og at man kan tenne et lys for de som er døde for å vise at vi bryr oss, og tenker på familiene deres. Akkurat som vi gjorde da oldefar døde i våres. Da tente vi lys fordi vi var lei oss fordi oldefar var død. Mellomste satt lenge stille. Han tittet forover og bakover i det uendelige fakkel og blomsterhavet. Så kommer det, høyt og tydelig: Shit å mange som har daua da!
Så, i anledning dagen - noen ganger er det godt å le litt også!
Mamma, mamma, mamma! Jeg må på doooo! Min mellomste, på straks fire år, kom løpende bort til meg i hagen. Siden den minste ikke egner seg til å oppholde seg alene noe sted, måtte jeg som vanlig be den mellomste vente et lite øyeblikk. Foreslo at han skulle gå inn, så skulle jeg komme etter. Han forsvant rundt hjørnet, og den minste, som i løpet av sommeren har blitt en stabbende evighetsmaskin, durte videre den andre veien. Mellom å holde øye med den minste, som stadig roter seg opp i små og store farer, svare den eldste på 101 spørsmål om dette og hint, og å prøve å finne igjen mannen slik at jeg kunne gå inn og hjelpe mellomste, glemte jeg rett og slett hva det var jeg skulle. Fort gjort...
Etter en liten stund kom jeg derimot på det da jeg så den glade herremann i full lek igjen ute i hagen. Men, skulle ikke du på do, da? Blir alltid og klok av skade litt betenkt når de glemmer såvidt viktige ærend. Vært der! Svarer guttungen fornøyd. Jøsses, ikke værst! Husket du å tørke, vaske hender og trekke ned da? Neeeeei.... Typisk! Beordret da gutten inn igjen på do, for den hellige treenighet av tørk, vask og trekke ned kommer man ikke unna! Men neida, det trengte han ikke, for han hadde jo ikke vært på do inne! Ai! Fikk hvertfall bange anelser da! Ehhhh.... Hvor har du vært på do da? Spurte jeg, selv om jeg strengt talt ikke hadde så lyst å vite svaret... Der vel, svarte han fornøyd å pekte, skrekk og gru, over mot naboens trapp! Fuck! Om man nå engang skal gjøre denslags kunne han i det minste tatt seg en tur i sandkassa vår slik som alle nabolagets katter gjør!
Med halen mellom bena var det bare å tusle over til naboen. Og ganske riktig, bak trappa, i grusen, lå en pen liten kabel! Så, hvorfor gå på do når man kan drite i naboens hage?
(Brukte en av spadene fra sandkassa til å rydde opp, favorittspaden til mellomste... Vasket den selvfølgelig godt etterpå, men der fikk han den!)
Jeg undres over hvorfor all informasjon i denne familien må gå gjennom meg. Alt som skal sies sies med mamma først, sist og ofte også midt i hver eneste settning. Mannen min er den eneste som ikke gjør det (og takk for det!!) men han kommer jo sjelden til før alle er i seng, og da er det så deilig stille at det ikke alltid er fristende å prate med han da heller... Men altså, alle snakker til meg, konstant og hele tiden. Og det er som om de ikke kan høre hva de andre i bilen sier, g de kan hvertfall ikke vente på tur! Det er mulig jeg kan skylde meg selv for at de søte små slenger på "mamma" mer en godt er, for det er ikke alltid konsentrasjonen er på topp, og av og til, eller egentlig litt for ofte, svarer jeg på autopilot. Med hva skal en stakar gjøre?!?
For å illustrere skal dere få et kort utdrag fra biltur på vei til dyrepark i Sverige...
Biltur
Staring:
Mann
Eldstemann
Mellomstemann
Minstemann
Mandagsmamma
Eldste: Atte mamma, atte du mamma, du vet angående det spillet du vet...
M: Ja, vennen, eller nei egentlig ikke, hvilket spill?
Mellomste: Mamma? Tigere mamma, kan de spise mus?
Eldste: Det spillet, vet du mamma, det spillet, det som handler om han som skal finne deler til romskipet sitt vet du mamma, han som må lete og finne deler og som samler skruer mamma, og muttere mamma og....
Mellomste: Mamma, kan de det mamma? Spise mus, mamma?
M: Ehhh..Jada.. (Sagt om mus og tigere, men funket til begge selv om jeg ærlig talt fortsatt ikke aner hvilket spill det er snakk om, men like greit, info får jeg som sagt likevel...)
Eldste: Ja når jeg spilte det spillet vet du mamma...
Mellomste: Men liker de mus, mamma? liker de å spise mus?
Eldste: så var jeg midt i den ene verdene vet du, mamma, der det er blått og grønt og det kommer mange roboter, vet du mama
M: Ehh..ja..
Mellomste: Æsj, mamma! Liker de mus?
Eldste: Da kom den store roboten skjønner du mamma. Skjønner du Mamma????
Minste: Næ! Se! Oj!
M: Oj, ja..
Mellmste: Men mamma, den blir vel ikke mett av en mus, vel mamma?
M: Eh..Nei, den spiser nok helst ikke mus, nei...
Eldste: Mamma, roboter spiser ikke mus, den vil fange meg, vet du mamma, på det spillet vet du mamma!
Mann: .....
M: Jaha, jo, ja, roboter spiser ikke mus, nei...
Minste: Næ! Se! Oj!
M: Oj! Se, ja..
Mellomste: Men mamma, hva spiser tigeren da mamma?
M: Skulle den ikke fange deg, da?
Mellomste: .....
Eldste: JO! Og så vet du mamma, måtte jeg skyte på den mamma!
Mellomste: .....
Minste: Næ! Se! Oj!
Eldste: Og så vet du mamma, måtte jeg skyte og skyte og skyte mamma, og så sprengte den mamma! Mamma!
M: Oj!
Mellomste: Mamma, atte du mamma, atte jeg vil ikke se på de tigrene, jeg mamma...
Men tigeren, han spiste hest, han...
Dagen i dag er ikke for å skrive morsomheter om trivialiteten i hverdagen. Dagen i dag er ikke god.
Kjære alle mammaer. Pass godt på ungene deres. Nyt at vi har de. Fortell de om hva som har hendt. Snakk med de. For når vi snakker med de, og forteller dem om det som har hendt, så lærer de noe om verden. Og det er vi som styrer hva de lærer. Ikke gi de frykt. Ikke la de lære å holde inne med meningene sine. Lær de at gjennom å se hverandre, respektere hverandre, og kjempe for sine og andres demokratiske rettigheter bidrar til at dette aldri, aldri kan skje igjen!
Av hele mitt hjerte føler jeg med de mammaer som ikke i kveld kan passe på ungene sine, som ikke kan nyte at de har de. For de er dette meingsløst. For oss andre er dette ubegripelig. Men vi må stå sammen! Vi må sørge for at våre barn vokser opp i et samfunn der verdiene og samholdet hindrer at slike ting skjer.
Vi lar oss ikke knekke! Vi lar oss ikke skremme! Men vi sørger, og vi lærer...
30, Tønsberg
Mettet av å lese om de perfekte husmødrene, med menn som aldri er dust og barn som aldri hopper naken på naboens trampoline, bestemte jeg meg for å skrive om livet som hverdagsmamma, og gjerne også mandagsmamma, selv om det er lørdag. Det er selvfølgelig plenty med rosenrøde øyeblikk i min familie også, det er bare ikke de jeg velger å dele her. Her får dere vrangsiden, her får dere mandagsmammaen med mine berettning om små og store blundere på mammafronten, og med en og annen liten seier innimellom. Så her er mitt bidrag mot facebookdepresjonen, velkommen til mandagsmamma!