Nok en sommer ble til høst!

Blir langt mellom innleggene her. Min beste unskyldning er nok den deilige sommeren!

Kort oppsummert:
Gutta var en uke i Hellas med besteforeldre
De voksne fikk 4 dager i københavn+tre dager på fjellet
Hele familien var på villmarksekspedisjon (campen var 125 m fra bilen)
De voksne var på festival, gutta hos mormor
Hele familien i ulike kombinasjoner hadde lange, varme, late dager på strendene i nært og fjærnt nabolag

Høsten er i gang. Eldstemann har begynt på ungdomsskolen. Gulp, han er klar, jeg er ikke helt klar. Mellomste er ikke lenger førsteklassing og minstemann har byttet barnehage.

Jeg har byttet jobb og nærmer meg masterskriving, og mannen er fulltidsstudent med ca 1,5 t pendlervei. Sistnevnte ble en liten overraskelse. Sånn var diskusjonen:

Han: Øy, har fått studieplass
Meg: Øy, ble det fulltidsstudier på deg eller deltid?
Han: .....
Meg: Hvilket studiested?
Han: ......
Meg: Øy!
Han: Må vi ta stilling til det nå? Er jo sommer!
Han: (etter to mnd) Eh.... Jeg kom inn på fulltid, jeg... På ********. Sjekka googlemaps. Skal ta eh... Mumlemlumlemumle..å kjøre dit
Meg: Hvasadusadu?
Han: Googlemaps sier 1t og 45 min. Det er sikkert ikke så langt, altså!
Meg: Nei, googlemaps vet ikke så mye om avstander og veier og slikt...

Så siden han også jobber så blir det nok et hektisk år. Bra jeg har så god tid, da! Om jeg er som jeg alltid har påstått: Best under press, bør mine resultater bli knakandes gode i år!

Wish me luck!

Om det bare hadde vært så vel!

Noen kvelder er litt lengre enn andre. I kveld har det vært mye krangling med minstemann av typen jeg vil ha mat - jeg vil ikke spise! Jeg vil dusje - jeg skal ikke dusje, jeg vil heller klippe luggen! osv osv. Det blir litt amper stemning av det når klokka nærmer seg åtte, og noen burde vært i seng for en god stund siden.

Til sist var vi endelig inne i avslutningsfasen, altså tannpuss på badet. Men så var det også helt feil, og minstemann satte i gang kveldens siste (håper jeg) raseriutbrudd. Etter litt frem og tilbake, kanskje mest tilbake for min del, setter han seg ned på gulvet, glor olmt på meg og sier "Kan ikke du bare passe dine egne saker?!?"

Det er ikke alltid jeg vet om jeg skal le eller grine. Av og til er det nesten like greit å gjøre litt av begge deler... Og hadde han bare kunnet passe sine, skulle jeg jaggu passet mine jeg også!

 

Er ikke død, altså...

Har bare eksamen. Leverer på fredag, da blir livet bedre.

 

Her er gutta i storform og ting går i sitt vante heseblesende tempo. Så da blir full jobb, studier og viltre gutter nok til å fylle dagen. Dermed må mindre viktige ting som å blogge, tisse eller sove nedprioritert.

Blir bedre etter fredag. Håpe!

Miljøskadd sex?

Etter nesten to uker med minstemann og en av oss voksne hjemme, er det fort å bli litt skrullete. Jeg mistenker at en gradvis blir litt og litt dummere for hver gang en ser noen av de absurde dataspillinspirerte barneseriene. Dora, Dora the f***ings explora, er intet unntak. Desverre var det visst bare Dora som kunne lindre da minstemann hadde det som værst. Det kan ikke ha vært den enerverende stemmen, ei heller den masete Boots eller "Jeg er kartet, jeg er kartet, jeg er kartet; Jeg er kartet!" Men noe må det ha vært, og da fikk det heller være at alle i huset ble lett miljøskadd og at hjernen etter en lang dag med ca 30 episoder (nesten) på rappen føltes som havregrøt...

Det blir heller ikke mye intimkontakt når en vekselsvis sover på nåler, var for alle lyder som kan tyde på at minstemann hadde begynt å blø igjen, eller med minstemann (som med sine 18kg er en ganske stor treåring) liggende oppå en av oss. Men nå er endelig halsen grodd og ting, spesielt søvn, er så godt som tilbake til normalen. Så da var vi skikkelig vågale og prøvde oss på litt morgenkos. Det er ikke så lett når en stadig blir avbrutt av "MAMMA!" "PAPPA!!!" eller trampende barneføtter som nærmer seg soveromsdøra i stor fart.

Etter sikkert syv avbrytelser kom vi faktisk i mål med den litt oppdelte moroa. Da begynner båda mannen min og jeg å synge spontant "we did it, we did it, we did it, yeah!" Hvem som var Dora og hvem som var Boots er jeg ikke sikker på...

Romantisk var det ikke. Ikke særlig sexy heller. Vi så bare lett sjokkert på hverandre og så sto mannen min opp.

Ja, ja. Bedre lykke neste gang!

Penis-plante???

Jeg har lenge vært på utkikk etter en frodig, grønn, hengende plante til å ha på badet. helt siden vi pusset det opp for snart to år siden, faktisk. Skal ikke påstå at jeg har vært rått effektiv...

Men her om dagen fant jeg endelig det jeg lette etter. Det var en skikkelig fin, frodig og grønn sak. Jeg har vært veldig opptatt av at den skulle være skikkelig grønn.  Så jeg kjøpte både plante og potte og fikk skrudd krok i taket og det hele. Planta kom opp og jeg var fornøyd. Enn så lenge...

Jeg var litt redd den skulle mistrives. Å være plante på et bad og henge i taket rett over et badekar er visst ikke noe alle planter liker. Det viste seg ganske fort at jeg ikke hadde trengt å bekymre meg. Ikke for trivsel i alle fall.

Etter noen dager dukket det frem en hel del knoppeliknende saker på den. At den skulle blomstre hadde jeg ikke sett for meg. Jeg var jo ute etter en grønn plante, ikke en med blomster. Jo mer knoppene vokste, jo mindre likte jeg dem. Men det var ikke før den ene knoppen sprang ut at jeg klarte å plassere min egen assosiasjon.

Den ligner jo på en guffen, rød hundepenis! 

Det eneste jeg klarer å tenke på når jeg ser den planta nå, er en traurig opplevelse av en meget ivrig puddelaktig hund fra min barndom som hoppet opp på beinet mitt og jokket og jokket og frem kom den røde, ekle saken. Og nå er de over alt på planta! Popper frem som potente, pubertile hannhunder! Usj!

Så da blir spørsmålet: Noen som vil ha en innvaderende, overpotent plante? Eventuelt: Går det ille med planta om jeg bare klipper av alle blomstene?

Makan!


 

Lett pakikk i heimen

I natt skulle mellomste sove hos sine kusiner for å ha det litt hyggelig nå som det er så mye greier med lillebror. Tante ringte klokken åtte i dag morrest. Da hadde mellomste kastet opp jevnlig siden kl to på natten... Var bare en ting å gjøre, hente stakaren hjem.

Minstemann på sin side får bare mer og mer vondt. Det er visst vanlig når operasjonssårene begynner å gro. Det er også vanlig at der forblir like vondt til det har gått en uke etter operasjonen. Huff.

Og så var det den smittefaren, da. For første gang i mitt liv krysser jeg alt jeg har og håper det var omgangssyken minstenann hadde natt til fredag og ikke en reaksjon på narkosen. For om det ikke var omgangssyken han hadde da, betyr det at han kan få en runde til med oppkast. Det tror jeg ikke operasjonssårene tåler nå som de er stivere med skorpe på. Skrekk og gru! Litt panikk, ja. Har brukt en flaske klor og en pakke antibacservietter på få timer...

Kontaktet barneavdelingen fordi minstemann har så skrekkelig vondt. For noen fantastiske folk! De tar seg tid, sjekker og ordner, og etter en liten prat med legen, kunne jeg komme opp og hente noen nye medisiner. De liker ikke at han skal ha så vondt. Da gråter han mer, hoster og harker mer og faren for blødninger blir større. Så nå får han så mange piller med artig innhold som en barka narkoman (om en justerer etter størrelsen, altså).

Før legging i kveld fikk han dermed en voltaren, en paralgin minor og en paracet. Alt opp i rompa, selvfølgelig... Litt etter legging begynte han å stryke på veggene og sengetøyet mens han flira. Så begynte han å snurre hendene i sånn julene på bussen bevegels mens han humret og til sist satte han seg opp på kne, stanget til meg i panna og ba meg gå opp. Passe rusa, med andre ord. Kort tid etterpå sov han heldigvis.

Selv om han oppfører seg komisk er det ikke så gøy å putte i den lille kroppen så mye medisiner. Jeg skjønner at det er helt nødvendig, men fortsatt ikke gøy. Men det er enda mindre gøy når han har fryktelig vondt. Då får han heller ta seg en liten fest selv om det er søndag. Vi håper på bedre dager snart!

Jeg har visst helt glemt at dette skal være en morsom blogg. Dette er jo bare deprimerende... Beklager! Jeg er visst litt ensidig fokusert på sykdom, elendighet og medisiner. Begynner jeg i tillegg å snakke om avføring, har jeg vel blitt pensjonist... Sorry, altså!

For sent å snu!

Huff, det går litt i utforbakke med minstemann om kveldene. Det er da han har mest vondt, er mest sliten og mest ubekvem.

I kveld sto han på badet, bunn fortvilet og med tårene trillende. "Jeg vil ha tilbake mandlene mine" fikk han gurglet frem. Da blir det vondt i mammahjertet... Jeg vet jo med fornuften at det var nødvendig å ta bort de mandlene. De var enorme! Og minstemann sov med hodet presset bakover i bananbue for å få nok luft. Og med noen pustestopp på toppen av det, var legene helt klare på at de måtte bort.

Likevel klarer jeg ikke la være å ha vondt for å ha påført han dette. Han er jo alt for liten til å skjønne særlig mye av det. Det må være så kjipt å sovne frisk på sykehuset, for så å våkne med utrolig vondt uten helt å forstå hva som har skjedd. Bortsett fra at noen har rappet mandlene, da. Og de vil han ha tilbake...

Vi får håpe det blir litt bedre snart. I dag og i morgen skal etter det kirurgen sa være de vondeste dagene. Så begynner de dagene jeg gruer meg mest for. Det er visst dag 5-10 det er størst fare for blødninger. Usj.

Men det er så absolutt for sent å snu nå! Vi får bare håpe er verdt det og at minstemann får sove bedre og blir en mer harmonisk og fornøyd kar når alt er over!

Snakk om uflaks!

Egentlig skulle jeg skrive et innlegg om det fabelaktige helsevesenet vårt, men slik gikk det ikke.

Etter litt urolig søvn, begynte minstemann å kaste opp. Med nyopperert hals der hele svelget er et åpent sår må det ha vært utrolig smertefullt! Bare det å svelge en slurk vann gjør vondt, da tør jeg ikke tenke på hvor vondt det må være med magesyre i retur. Bare brekningene i seg selv må ha vært fryktelig vondt! Han kastet opp alt han hadde i magen, men fortsatte med kraftige brekninger ca hvert 15min.

Han var så fortvila, stakars! Orket ikke gråte engang, selv om tårene trillet. Vi var også ganske fortvila. Hver gang han brakk seg var vi livredde han skulle begynne å blø fra operasjonssårene. Det er en av de skumle komplikasjonene når barn har tatt mandlene. Oppkast og styrtblødninger fra innsiden av halsen var ikke en kombinasjon vi hadde lyst til å teste ut...

Snakket med sykehuset litt utpå natten. De som jobber på barneavdelingen er heldigvis rolighetene selv. Fikk snakke med sykepleieren som hadde ansvaret for minstemann natt til i går. Hun ba oss gi han mer smertestillende, og håpet var at det skulle roe ned brekningene også. Selv om det ikke var så mye å gjøre, annet enn å sitte å passe på, var det godt å se hvor tilgjengelige de er når vi har spørsmål og er bekymret. Rart hvor hjelpeløs du føler seg når han har det så ille og det eneste du kan gjøre er å holde han på panna og stryke han på ryggen.

Heldigvis roet brekningene seg etter hvert, og i tre-fire tiden sovnet han endelig og sov frem til det var ny runde med medisiner i åttetiden. Nå sitter han litt medtatt med dyna i sofaen og ser på barnetv.

Fytti katta! Det er ikke lett å være liten og nyopperert!

Innlegget om det fine helsevesenet får komme senere. Er litt trøtt jeg også.

#operasjon #mammablogg #familieliv

Lovbrudd gir barnesykdommer!

I dag har minstemann kjørt buss for første gang. (Vi har kjørt buss fordi vi har vært på sykehuset hele dagen, for minstemann skal operere mandlene i morgen og bil på sykehuset hele dagen er upraktisk. Jeg gruer meg som en hund, men det får bli et helt annet innlegg. Dette er ment å være morsomt...)

Minstemann syntes det var storveis å kjøre buss! Han ville sitte helt foran og skravlet i vei med bussjåføren. De diskuterte trafikkregler, noe som er et hot tema hjemme hos oss om dagen etter barnehagens HMS uker for litt siden. Minstemann har fått det for seg at røde biler kan kjøre på rødt lys. Jeg har prøvd å forklare at de heller ikke får lov. Men han har tydeligvis ikke tatt det for god fisk.

Dermed prøvde han teorien om de røde bilene på han som kjørte bussen. Han var også enige i at selv ikke røde biler får kjøre på rødt lys! Han kunne også fortelle at om noen kjører på rødt lys, kan politiet komme og så kan de få bot. Da plinget det tydeligvis en bjelle. "Ja! Og så får de vannkopper!" Eh...?

Hverken jeg eller bussjåføren var helt enige i at en får vannkopper av politiet (det er sikkert mulig, men helt sikkert ikke vanlig). Men minstemann var påståelig! JO! Du får vannkopper! Hæ??? Jeg prøvde meg på en forklaring om smitte, og at bot betyr å betale penger, ikke at du får virus. Men minstemann ga seg ikke. Du får vannkopper! Nei, du får bot... Jamen pappa sier det. Han sier at du kan få prikker av politiet! AHA!



Det er jo egentlig logisk. For han betyr prikker vannkopper. For andre betyr prikker fra politiet at du får anmerkninger i førerkortet ditt. Sa da hadde han rett likevel...

Bussjåføren lo forøvrig så han nesten kjørte på en gammel dame med hatt. Hadde han gjort det hadde han sikkert fått vannkopper...

#lovbrudd #barnesykdommer #sykehus #småbarnsliv

En underlig type!

Minstemann har til stadighet rare ting han grubler på og henger seg opp i. De siste dagene har han nektet å ha på seg noe med striper. Da ser man nemlig ut som en tyv... Jeg digger striper. Svært mange av minstemanns klær har striper. Det er et lite problem. Kleskrise...

Her om dagen ble mormor 60 år. Hjem fra feiringen fikk han med seg en liten eske med stjerner på (som han omtaler som vesken sin) som han fylte med to party-hatter, en gullkrone, to stk fløyter, noen ballonger, et slifs (slips) og en trekloss(hvilken funksjon den fyller i det bærbare patryet hans er jeg usikker på... Han sier den er til å danse med.) så da blir det bærbart party titt og ofte, både her og der.

Da han kom hjem fra barnehagen i dag, gikk han rett inn på rommet sitt. Etter en liten stund ropte han at jeg skulle komme. Der satt han blid og fornøyd med slifs, hatt og en ballong i hver hånd. "Som du ser har jeg paty!" (Han sier party slepent og uten r og høres ut som en skikkelig partysvenske. At han er så formell at han høres ut som en 70-åring er et helt annet kapittel...) Nå sitter vi i sofaen og det er min tur til å ha slift og hatt. Selv har han krone og to stykk fløyter. Kjekt med bærbart fredagspaty!

God fredag!

Ny trussel!

Minstemann kom ved en tilfeldighet over et splitter nytt virkemiddel for å få viljen sin i dag. Herlig. Mellomste og minste skulle bade, og det rennende vannet gjorde sitt med begge. Minstemann pilte inn på do for å tisse. Der satt allerede mellomste og tissa (Jada, de sitter...).

Tror ikke det var spesielt gjennomtenkt, heller en kombinasjon av å måtte veldig og frustrasjon over å stort sett alltid komme sist. Resultatet ble, uavhengig av om det var det ene eller det andre, at minstemann i befippelsen tissa rett ned på gulvet der han sto. Og at han fikk en kjemperespons! Det er jo uaktuelt å tisse på gulvet. Mellomste brølte på pappa, som ropte på meg. Vi viste ikke om vi skulle le eller grine, men pappaen bar synderen i badekaret, jeg løftet mellomste over dammen og vasket gulvet.

Da gutta skulle opp av badekaret, ble det som vanlig litt motstand fra minstemann. Han vil ikke opp i karet, men han vil hvertfall ikke ut igjen! Og nå hadde han jo hatt litt tid på å fundere over reaksjonen og sjokket han fikk til da han tissa på gulvet. Så i det jeg løfter han sprellende opp av vannet, ser han utfordrende på meg og sier (nokså fornøyd med seg selv) "Sett meg i badekaret! .... Ellers tisser jeg!" WTF??? Punkt nr en: truer du meg? Punkt nr to: truer du meg med å tisse på gulvet?!?

Uheldigvis for han (eller kanskje heldigvis?) hadde han nok tisset det som var på gulvet på do. Men han prøvde! Han virkelig prøvde... Vet fortsatt ikke om jeg skal le eller grine.

Jeg håper virkelig han glemmer denne ideen før natta er over. Jeg vet virkelig ikke helt hvordan jeg skal håndtere en type som tisser på trass når han ikke får vilja si! Jeeez!

Jeg har en plan! Og trenger litt hjelp...

I min familie bruker vi helt uforholdsmessig mye penger på mat! Det er nesten så jeg blir litt flau. Vi kan umulig faktisk spise så mye mat som pengebruken tilsier, og det resulterer i at vi kaster alt for mye mat. Det hele kommer nok av dårlig planlegging. Vi bruker uforholdsmessig mye tid på å handle mat også. Å gå i butikken er ikke kjempegøy, likevel gjør vi det ofte både en og to ganger hver dag!

For det første er det dumt å bruke penger så ufornuftig. Vi har så absolutt andre ting de kunne brukes på. Tiden brukt i butikken kunne også heller vært brukt på mer hyggelige familieaktiviteter. (Jeg vet ikke hvordan deres butikkturer er, men jeg klarer liksom aldri å få til den harmoniske butikkturen der alle får sin tilpassede handleliste og sine oppdrag, slik at mor står smilende plassert på et strategisk sted (sikkert ved frukt og grønt eller noe annet sundt) mens barna smilende og trallende stjerneorienterer rundt i butikken og finner de fornuftige varene familen skal ha. Våre butikkturer preges mer av kaos, høy puls og sterke meningsutvekslinger.)

For det andre står solidaritet ganske tett knyttet opp mot min samvittighet, så jeg liker ikke at vi frotser og gasser oss og til og med kaster masse mat fordi den ikke trengs eller fordi den var kjøpt men ingen gadd spise den likevell fordi vi heller hadde lyst på noe annet.

For det tredje får jeg hjernefrys når jeg skal finne på middag etter lang dag på jobb med to til tre barn som trekker i hver sin retning og innspillene de bidrar med på ingen måte peker mot et sundt og ballansert ksthold. Tanken blir omtrent sånn: eh.... Eh.... Hm.... Pasta og kjøttdeig! Hver gang. Jeg er så heldig å ha en mann som er veldig flink til å lage mat og som gjerne holder seg unna full- og helfabrikata, men det forutsetter at noen har handlet på fornuftig vis.

Løsningen er like enkel som den er vanskelig: legg en plan og gå i butikken en gang i uka. Jeg kjenner en som handler en gang i mnd (!) så jeg vet det er mulig. Problemet er at hjernen blir helt tom for mulige middager når jeg skal skrive handleliste.

Vi har prøvd før. Jeg trengte inspirasjon, og syntes jeg var lur da jeg brukte matblogger og kokebøker og fant på fristende middager til hele uka. Kan ikke si det ble spart noe tid på det. Det tar nemlig fryktelig lang tid om alle rettene en skal lage er nye og krever oppskrift. Mannen, som er den som i hovedsak lager mat hos oss (han mener jeg roter og griser sånn når jeg kokkelerer og ser helst at jeg holder meg unna.. Uflaks:) ) var ikke veldig fornøyd. Så det ble med den ene uka.

Men, vi må ta oss sammen! Så nå har jeg lagt en plan; Jeg har skrevet, og skriver fortsatt ned, alle de vanlige middagene vi lager her i huset i en bok. Er jo systematiker, så da blir det en side med fiskemiddager, en med kylling, en med pasta, en med rødt kjøtt og en med helgemat. Så kan jeg bruke de listene når jeg skal lage plan for middager og handleliste for uka. Funker egentlig ganske bra, og jeg er nokså stolt av meg selv! Jeg føler jeg kan kreve et par husmorpoeng jeg kan sette inn på en nokså slunken konto.

Men, jeg oppdager også at jeg er litt fantasiløs. Helgematlisten ser feks slik ut: Taco, pizza og fylte horn... Og det er det. Kunne slengt på biff for å flotte meg, men det spiser vi ikke, så da er det jo ikke noe vits... Så her ligger mitt behov for hjelp: har noen forslag til helt vanlige fornuftige middager! Og noen litt ufornuftige også? For den helgemiddaglista mi er jo helt stakkarslig!

På forhånd; takk!

#middag #plan #godeforsett

Det kan du bare glemme!

I dag, da minstemann skulle hentes, satt han ig jeg i garderoben. Det var et barn og en mamma til der.

"Vet du hva?" Spurte minstemann henvendt til den andre mammaen. "Om du putter et frø i magen,og venter og venter, dablir det til en baby!" Jasså svarte mammen litt flirfull. "Og jeg vil ha en baby!" Kom det bestemt og denne gangen var meldinga til meg. Prøvde å appelere til fornuften hans om at tre gutter er nok. Det hjalp ikke. Han var jo lillebror, og nå har han blitt stor. Da må han bli storebror!

Hadde han kunnet lese, ville jeg bedt han ta en kikk på denne bloggen før jeg svarte "Det kan du bare glemme!" Han kan ikke lese, så jeg nøyde meg med
"Det kan du bare glemme!" Det er vel trygt å konkludere med at han er seg selv etter strømsjokket...

#familieforøkelse #neppe #aldri!

Nytt år, nye muligheter - årets første tur på legevakta

I går var det mandag, og første dag på jobben, på skolen og i barnehagen etter ferien. Det kom litt brått på en gjeng som har blitt godt vandt med å tusle samstemt i pysjen helt til det bestemor ville kalt ettermiddagen (etter kl 12...).

Da jeg hentet minstemann i barnehagen var nok jeg litt mer sliten av overgangen enn han, for han lurte fælt på hvem vi skulle til i dag. Jeg var veldig fornøyd med å kunne si at i dag skal vi bare være hjemme og slappe av. Minstemann, som etter jula med besøk etter besøk har blitt litt godt vandt, syntes det hørtes kjedelig ut.

Etter middag ringte det på døra. Det var en nabo som kom innom med noen kopper og kar som hadde stått igjen hos dem etter litt spontan selskapelighet den ene kvelden gutta sov hos mormor. Vi skravlet litt, og minstemann krabbet opp i overkøya som egentlig er mellomste sin (men som står ubrukt fordi mellomste er så mørkeredd at han sover mest på gjesterommet ved siden av vårt soverom). Naboen og jeg skravla, og minstemann romsterte og skravlet for seg selv.

Plutselig ble det bråstopp og helt, helt stille. Det er sjelden et godt tegn, så jeg forta meg inn på rommet for å se hva som hadde skjedd. Der satt minstemann med det mest sjokkerte uttrykket jeg noen gang hadde sett. Så fikk han en skikkelig geip og begynte å stortute. Med den mest bebreidende stemmen sa han "Lampa er slem! Den er dusting!" Jeg kikket inn i lampa og oppdaget at det ikke var noen pære i den lenger...

Hva skjedde, da? Jeg hadde jo mine bange anelser, men måtte spørre. Ble ganske sikker på at han hadde fått støt da han om mulig enda mer fornærmet sa at lampa stakk han i fingeren! Den er dusting!



Zzzzzappa!

Han virket svært fornærmet og vonbroten, men ellers i fin form, så jeg tok det egentlig ganske med ro. Men i og med at strøm kan være skumle saker, ringte jeg legevakta. Igjen. Lurer på om de kjenner igjen nummeret mitt snart? Jeg hadde tenkt å bli beroliget av legevaktsdamen, men dengang ei. Vi fikk myndig beskjed om å komme med en gang!

Så da kom jeg selvfølgelig med en gang. Da hun sa med en gang, mente hun med en gang. Vi kom ikke inn på venterommet en gang. Vi ble sendt direkte fra inntaksrommet og til legen, som for ordens skyld også kontaktet barnelegen på sykehuset. Det gikk faktisk raskere enn den gangen de trodde mellomste hadde hjernehinnebetennelse.

Legen var rolig og fin, men jeg lærte en hel del nytt:

  1. 220 V, som er den vanlige husholdningsstrømmen, er nok til å forstyrre barnehjerter nok til at rytmen forstyrres og at de i verste fall kan stoppe.( Voksne, friske mennesker bør tåle det fint.)
  2. Det er ekstra farlig om barnet er i kontakt med noe annet strømførende, da vil de ikke bare få støt, men strømmen vil gå gjennom kroppen.
  3. Små barn legges som regel inn for observasjon over natten om de har fått, eller det er mistanke om at de har fått strøm gjennom kroppen, da så moderat som 220 V er nok til å forstyrre hjertets elektriske signaler i flere timer etterpå.
  4. Alle barn som har fått strøm av en viss spenning i seg, skal på sjekk umiddelbart. Og da mente de umiddelbart.
  5. Minstemann vil gjerne overnatte på sykehuset.

Og nå vet dere det også...

Siden min lille elektriker etter all sannsynlighet ikke hadde fått strøm gjennom seg, kun støt (han satt på en skumgummimadrass og holdt i en gummidings) og hjertet hans oppførte seg som normalt, fikk vi reise hjem igjen. Inn og ut på en stappfull legevakt på under 30 min er en imponerende rekord. Håper vi aldri slår den, det betyr sannsynligvis at noen har skadet seg veldig...Eller er veldig syke. Håper uansett å slippe.

Minstemann var svært skuffet og fornærmet over å ikke få sove på sykehuset. Det var ikke jeg... Dessuten kunne jeg glede han med at han skal tilbake og overnatte allerede i slutten av Januar. Da skal han ta mandlene. Jeg unnlot å fortelle hvor kjipt det er.

Min lillesøster, som studerer medisin, er like begeistret hver gang en av gutta gjør noe litt utenom det vanlig og havner på byens legevakt. Hun mener hun snart kan slutte på skolen og bare henge med oss, og at det vil gi en fullgod utdannelse. Takk selv, søster...

Så da er vi tilbake i den gamle tralten. Jobb, skole, barnehage og legevakt. Godt nytt år, liksom!

#familieliv #hjemmeulykke #strøm #legevakt

 

 

Juleferie - it´s a blessing and a curse!

Det er, på tross av tittelen, fantastisk med ferie! Men det er litt hektisk også. Vi koser oss, men det blir litt gnisninger med fem mennesker hjemme hele dagen, pøsregn og høyt inntak av kjappe karbohydrater. Legger du til fire fem juleselskapeligheter i løpet av like mange dager får du jula vår. Sånn kort fortalt. 

Med alle menn hjemme blir det heller ikke tid til så mye skriving, så her får dere juleuka kort oppsummert i bilder!

Lille julaften



Minstemann har tatt skjea (pennen) i sin egen hand og har pyntet seg selv. Ansiktet fikk samme dekor...


Nissen har alt mistet skjegget...


Det eneste huset som er ferdig pyntet er det innendørs fuglehuset. 

Vi kom i mål til sist. Minstemann ble nesten rein, og det ble jul!

Julaften

Her ville jeg ha lagt inn det festligste bilde av gutta foran juletreet i penstasen, før de rakk å grise. Men jeg har lovet meg selv å ikke eksponere dem gjennom bilder hvor de kan gjennkjennes. Så selv om de knapt er gjennkjennbare, da de hadde de mest cornye, påklistrede smilene, får jeg la det bli overlatt til deres fantasi.


Minstemann fikk radiostyrt bil og ble så glad at han vibrerte! Derav bildets skarphet. 

Det var egentlig gjennomgående for hele kvelden. Gutta var veldig fornøyde og veldig glade. Til og med for ullundertøyet jeg hadde tvunget alle besteforeldrene til å kjøpe. Det blir mammaer glade for også.

Romjul


Juletur med bestefar


Skulle ta bilde av minstemann på toppen av en stein. rakk å tenke - Hva redder jeg om han triller av? Kamera eller barn? du ser jo hva jeg valgte... 

Det gikk fint med minstemann også...


Minste, mellomste og bestefars valp(!)


Mellomste sin hand er stor for å sitte på en 6-åring. Labben er også stor. BFF´s!

Familiemorro! Minstemann var også med men nektet å spille for han ville ikke ha på seg babysko. skjønner ikke hva han snakker om!

Nyttårsaften


Prosecco og vernebriller. En av den første, fem av de siste. 

Så med dette vil jeg ønske alle gamle og nye et GODT NYTT ÅR! 

#romjul #familieliv #hektisk

To cool for school!

Alle de tre gutta her i huset har vært taleføre fra de var veldig små. Noen ganger kan det rett og slett bli litt i overkant, andre ganger blir det bare veldig morsomt. Her er litt av begge deler?

 

Da vi kom hjem her en dag med minstemann på tre fra barnehagen ropte jeg som vanlig «halooo!» i det jeg kom inn døra. Her i huset er det vanlig taktikk for å sjekke hvem som er hjemme. Da ingen svarte kom det tørt nede fra min høyre side «Jeg antar at ingen er hjemme?». Ok smartiepants!

 

Samme kveld, da jeg hadde lagt den samme treåringen, spratt han plutselig opp igjen, så bebreidende på meg og erklærte «Oj, du har glemt å ta meg på do. Det kan gå skikkelig ille!»

 

Dagen etter, etter en litt langvarig krangel med, tro det eller ei, husets treåring, bar jeg han ned på rommet. Ingen får sitte ved bordet om de kaster mat utover selv om de er aldri så sinte. Han ble ikke noe mindre sint av det og brølte «Nå er det faens meg nok! Jeg er så skuffet over deg, mamma!» Skal ikke påstå at jeg ble noe mindre sint av det jeg heller? Sjarmtroll!

 

På grunn av et litt overmodig utsagn på jobben, har jeg fått skryti på meg at jeg skal spille «We wish you a merry christmas» siste dag på jobben før jul. På blokkfløyte. Au? Så da måtte jeg rett og slett skaffe en fløyte og øve. Minstemann fikk tak i fløyta og blåste i vei. Han bråstoppet med sjokk i ansiktet, kikket på fløyta og sa «Det er en sånn til å skremme vekk fugler med!». Enig! (Gruer meg til i morgen! Får vondt i hodet av min egen spilling. Piiiiiipskviiiip?

 

I butikken i dag, i fullt sinne over å ikke få en kokosnøtt, ropte treåringen ut så de gamle damene fniste og de eldre herrene humret «Om du og pappa gifter dere, da sier jeg æsj!» Den satt, gitt. Kan kanskje ikke forvente at en treåring skal huske på at mamma og pappa alt har vært gift i noen år?

 

Til sist kommer et herlig utsagn fra min sjarmerende førsteklassing. I dag, da vi gikk hjem fra skolen, kommer det mismodig «Nesten alle i klassen har pyntet til jul alt. Hjemme hos oss, der har ikke engang vaskekluten rørt gulvet enda!» Takk for den, du! Det er ikke sånn at jeg ikke er klar over at vi er litt på etterskudd med juleforberedelsene her i huset.

 

Så da får jeg vel vaske litt, da?

 

Paparatzi-foreldre, ass!

Av og til lurer jeg på om våre barn ikke er av curling-generasjonen likevel. Jeg tenker litt på om de heller er av kampestein-som-dundrer-først-ned-en-skråning-generasjonen...

I dag var det Luciasamling i vår barnehage, som i alle andre barnehager (bortsett fra en i Sandefjord). Vi kom til tiden og stilte oss pent opp for å vente på Luciatoget. Barnehagen hadde satt opp fine glasslykter der hvor de skulle gå, og foreldrene stilte seg i en sympatisk halvsirkel rundt, som var stor nok til at alle kunne se.

Tradisjonen tro ble det litt venting, som sikkert var kjipere for de som sto inne i vinterdress, pappas skjorte, lue, glitter og en papphatt på toppen av det hele. Men sånn er det. Det tar litt tid å klargjøre et tog bestående av mer enn 60 barn fra ett år og oppover.

Så kom de da, nydelige og keitete på samme tid. Togets fremste del lå et sekund eller to foran togets bakre del i sangen. Noen bare viska, andre gaulet i vei. Akkurat som det skal være med andre ord. Mistenker at min sang noe sånt som "Svart senker natten seg, dreit oppi lia" Det er hvertfall den han har øvd seg på her hjemme. Feil - ja. Morsomt-nei. Heldigvis og overraskende var han en av de som visket i dag. Puh...

Da alle barna hadde stilt opp og sunget Luciasangen ferdig, gjorde de seg klare for neste sang de har øvd på. Det gjorde tydeligvis paparatzi-foreldrene også. Plutselig veltet og klemte de seg frem over spedbarn og gamle damer (nesten). Borte var all broderlig deling så alle skulle få se, og de trengte seg sammen som en vegg rett foran det søte koret som skulle synge.

Jeg skjønner at de ville ha bilde av barnet sitt. De var jo kjempesøte! Det ville jeg og alle de andre som sto på anbefalt avstand også. Problemet var bare at kormedlemmene i snitt er ca en meter høye, og mellom koret og oss sto det nå en vegg av spisse albuer og blitzlys i normal voksenhøyde.

De voksne i barnehagen prøvde å rope at "Halo! Vi er ikke ferdige, dere må trekke tilbake!" Noen få gikk pent tilbake på plass, men urovekkende mange ble bare stående der og knipse i vei. All blitzen overdøvde til og med lyset fra stakkars Lucia sin krone. Til sist måtte de bare synge sangen sin. Vi så et glimt av hvitt og glitter i ny og ne.

Jeg må innrømme at jeg ikke går på sånne arrangementer for musikkopplevelsen. Jeg går jo dit for å se på ungene! I dag var ikke det så lett...

Jeg lurer litt på hva de tenker. Eller om de ikke tenker. Kanskje mest av alt om de tenker seg om litt etterpå i det minste? Når ble det greit å bare grabbe til seg liksom?

Så om noen leser dette, og kanskje føler seg litt truffet - Var det en av dere der foran som tilfeldigvis fikk knipset et bilde av sønnen min? Han på under en meter og tre år? Han trenger ikke være midt på bildet, altså. Men kanskje han sto ved siden av din? Kan du plis sende et til meg da? Jeg fikk nemlig ingen... (Epost adressen står i headeren...)

Shit! Fjorten dager gjen!

Jeg skal kjøpe julegaver til katten og musen, 100 000 (nesten), men har kjøpt tre. I nettbutikk. Oppdaget litt for sent at det var stipulert leveringstid 20. Januar 2014... Ups..

Skal bake kaker! Har bakt brune pinner, men de har vi spist opp. Har bakt krumkaker, og de MÅ vi spare til julaften. Det er ca 5 igjen...

Skal vaske ned huset og jeg gruer meg allerede. Men, NÅR?!? Blir vel nattarbeid.

Vi vil helst ha et juletre som ikke drysser. Hadde egentlig tenkt å snekre ett, men rekker nok ikke. Får man garanterer i potte på denne tiden av året?

Julepynt har vi. Puh.., og samlingen vokser daglig. Kanskje jeg slipper å rydde? Om jeg følger overpyntingsstrategien, så kamufleres rotet. Om jeg så også demper belysningen, eventuelt tar hovedsikringen, og holder meg til levende lys kan jeg kanskje komme unna uten vasking også?

Men det er hyggeligst med grønnsåpeduft, da. Men øy, finnes ikke Krystal på spreyflaske nå?

Ja, ja... Det blir jo jul!

Ønsker meg selv og alle andre litt paniske husmødre lykke til!

Smittet av Nure?

I flere dager har det vært et elektronisk pip-piip rundt omkring i huset. Jeg har lurt litt på hvor lyden kommer fra. Først trodde jeg det var tørketrommelen da lyden kom nedfra. Det var det ikke. Så trodde jeg det var oppvaskmaskina, da lyden kom fra kjøkkenet. Så lurte jeg veldig da lyden kom fra soverommet til mellomste. Til sist var det pip-piip, pip-piip, pip-piip fra rommet til mellomste. Hvert pip-piip etterfulgt av fornøyd mumling.

Så da listet jeg meg ned for å finne en endelig løsining på denne pipingen. Og der sto minstemann med tempen i øret og med et konsentrert uttrykk. Termometeret peip, minstemann kikke på det og utbrøyt fornøyd; 37,1 - ikke noe feber!

Jeg smilte av den søte fyren, helt til jeg kom på at vanligvis brukes ikke det termometeret i øret... Det brukes i rompa. Piiiip.

Han kunne gjerne lært seg å være litt mer forsiktig av Nure. Men rompetermometer trenger han egentlig ikke ha noe sted i ansiktet. Usj...

Store forventninger!

I morgen er det første desember. Minstemann mener at da skjer følgende...
- Det blir snø
- Julenissen kommer
- Det blir jul

For det første: Her regner det, +3 grader og yr sier at det skal fortsette. Sorry.
For det andre: Første desember betyr at det er 23 dager til nissen kommer. Beklager.
For det tredje: Det er tre uker igjen i barnehagen før det blir ferie. Usj.

Men, vi skal i det minste finne frem verdens fineste, lysende hagnisse og sette den på den våte, grønne plenen. Og henge opp julelys i epletreet. Og så skal vi finne frem kalenderen jeg måtte gjemme oppe på klesskapet. Håper det holder!

Vi har blitt ranet!

I dag, da jeg skulle ut med matsøppelet oppdaget jeg det. Vi har blitt ranet!

Jeg kan ikke finne søppelkassa for matavfall noe sted! Den er rett og slett borte. WTF?!?
Mellom søppelkassen for papir og restavfall, er det nå en tom plass. Den er søkk borte...

Hvem stjeler en søppelkasse? Hva skal de med den? De får jo en splitter ny levert på døra av kommunen om de vil ha! Også den til matavfall, da. Den er jo til og med mindre enn alle de andre. Skitten og ekkel inni er den også. Hvorfor ikke ta den fine store med blått lokk, den til plast?

Også vi som legger familiens ære i å sortere søppel! I dag, da jeg sto der med matsøppelet i handa og oppdaget at den var borte, måtte jeg kaste matsøppelet i restavfallet. Det var ikke gøy. Plages fortsatt av tanken på at jeg har matavfall i restavfallet mitt....

Dårlig gjort! Jeg blir nok nødt til å ringe kommunen!

#ran

Luksususklær til barn!

Leser med gru artikkelen om Luksusklær til barn. Moren som er intervjuet, MammaBerntzen, skriver riktignok et innlegg der hun modifiserer VG's fremstilling. Dette er på ingen måte ment som kritikk av hennes valg og hennes syn på ting. Men det er absolutt ment som en kritikk av en trend som etter mitt syn gir barn og ungdom en sykelig oppfatning av verdier! Menneskelige verdier mer enn de økonomiske.

Mange foreldre bruker barna sine som et utstillingsvindu for sin egen vellykkethet. Facebook, Twitter, blogger, Instagram ol. flommer over av livsfremstillinger hvor målet er å vise seg som vellykkede, vidunderlige, perfekte og lykkelige. Det som er skremmende er at disse bruddstykkene fra en hel hverdag fremstiller en virkelighet som i praksis ikke er mulig.

Det er ikke snakk om at du rekker å løpe 1,5 mil, ha perfekt hår og sminke, lage en Ida Frosk inspirert frokost og matpakke til alle, yte mer enn forventet på jobb, hente tidlig i barnehagen, lage en sunn og næringsrik middag som smaker fortreffelig og som alle koser seg med, spise den middagen i ro og fred mens alle får fortelle om dagen sin, gjøre en hyggelig juleforberedende formingsaktivitet med barna mens far smilende tar bilder, gjennomføre dagens andre treningsøkt, lese en hyggelig bok for hver av dine tre barn samt synge godnattsang, lage noe sunt småsnacks til deg og mannen, drikke et godt glass vin, ha kjærlig og vidunderlig sex, ha en givende og intellektuell samtale, legge frem fargekoordinerte antrekk til alle familiens medlemmer for så å legge deg tidlig slik at du får en god natts søvn før den fabelaktige morgendagen starter.

Sannheten er at du kanskje får til en av disse tingene. Og det er disse tingene folk velger å dele! Totalen blir en overveldende flodbølge av andre folks fortreffelighet som får de aller fleste til å krympe innvendig. Eller det provoserer. Og godt er det!

Nåløyet for å være perfekt har blitt så ekstremt lite! Fallhøyden er tilsvarende gigantisk.

Biproduktet er at det vokser opp en generasjon med helt urealistiske forventninger til hva de kan forvente seg av livet. Vår generasjon fikk i det minste etablert et selvbilde og et fysisk sosialt nettverk før vi måtte forholde oss til de sosiale mediene. Våre barn skal gjøre dette samtidig.

Barn må gjøre erfaringer om hvordan verden fungerer for å kunne danne seg hypoteser om hvordan den virkelig er. Så må disse hypotesene utfordres og justeres gjennom nye erfaringer. Når erfaringene preges av disse perfekte øyeblikksbildene, uten at resten av historien vises, er faren stor for at en veier seg selv og finner seg selv for lett.

Du merker det jo selv også. En i utganspunktet nokså normal oppfatning av hva en god familie, en god mamma og en god kjæreste er, skjelver litt i sine grunnvoller når alle andre viser frem en blankpolert, fargekoordinert, sunn, veltrent, velfrisert hverdag som likestilles med lykke!

Og dermed er jeg tilbake til motivasjonen for å skrive denne bloggen! Da jeg startet den for snart tre år siden var hensikten å være et bidra mot facebookdepresjonen. Eneste forskjellen jeg kan komme på nå, er at jeg håper den også kan virke mot Twitterdepresjonen, instadepresjonen og alle andre påførte depresjoner gjennom folks deling av glansbildene sine.

#merkeklær #barn #oppvekst

Syke barn leker lite

Vi fikk en litt uventet timeout. Mellomste er syk, med feber, vondt i kroppen og skikkelig vondt i hodet. Og halsen. Da blir han svært så fredelig av seg, og vil helst ligge på sofaen med dyne og varm melk med honning.

Den første reaksjonen var som vanlig "Å,nei! Dette har jeg ikke tid til!". Lojaliteten til jobben er stor, kanskje litt for stor noen ganger. Det er, når man får tenkt seg om, ganske dårlig gjort at man blir oppgitt av at barn blir syke. Jeg har en jobb som gjør at sykedager gjør det fryktelig travelt når man kommer tilbake, og jeg vet hvilken merbelastning det blir på mine kollegaer når jeg er borte. Dermed blir jeg stresset av syke barn.

Men, ærlig talt, jeg er da ikke uunværlig. Ikke på jobben. Men hjemme, når seksåringen er syk, er jeg faktisk nettopp det, uunværlig. Det er klart at en sjukling skal ha mammaen eller pappaen sin hjemme. Jeg må bare legge fra meg litt stress og tvinge meg selv over i hans tempo. Som egentlig er ganske behagelig.

Når jeg tenker meg om, er det faktisk ganske lukseriøst å få ha en hel dag alene med en av gutta. Med tre av dem i hus er det sjelden vare. Da er det, når man får prioritert riktig, viktigere å ligge sammen på sofaen og se på Ninjago. Eller lese bok. Eller le av at mellomste har fått en stemme som minner om en krysning mellom en danske eller donald duck.

Jeg så for meg at vi skulle finne på noe gøy, leke litt sammen, nå som det bare er han og jeg hjemme. "Men mamma, jeg er syk. Det orker jeg jo ikke. Kan vi ikke bare slappe av sammen, da?"



Så resten av dagen skal jeg undertrykke kverna som går i bakhodet om alt jeg må huske på å få gjort før helgen. Det blir ikke gjort før helgen. Det må gjøres på mandag. Jeg må tvinge pulsen ned i hvilemodus, og ignorere alle tilløp til panikk over det jeg ikke rakk. I dag er det Ninjago, sjokoladeboller med havregryn og varm melk med honning som gjelder.

Jeg er utilstrekkelig!

 

I dag i hvert fall...

 

Etter snart tre strake uker med en treåring som går rundt som enn tikkende og illsint bombe, som fyrer seg av fra han står opp, til egentlig etter at han har sovnet, begynner jeg å bli nokså fortvila. Han er så eitranes sinna hele tiden, og han er på ingen måter konfliktsky!

 

Han kan få to alternativer, for eksempel brødskive eller havregrøt. Da SKAL han ha yoghurt? Han får ikke yoghurt, og hyler og freser i flere minutter før han slår seg til ro med havregrøt. Så lager jeg havregrøt. Når den står på bordet, flyr han i flint igjen, for han skal ha brødskive. Det får han ikke, og dermed braker det løs igjen. Hadde han fått brødskive likevel, hadde han skullet ha havregrøt. Banna bein. (Jeg er helt sikker, for jeg må innrømme at jeg har gitt etter et par ganger?)

 

Han må gjøre helt dagligdagse og nødvendige ting, som å kle på seg, gå på do, pusse tenner, spise middag, dra i barnehagen, dra hjem fra barnehagen og andre mer og mindre livsnødvendige ting. Hver eneste, bitte lille, selvfølgelig ting, blir en kjempekonflikt med et raseri ut av det milde helvete.

 

 Innimellom har jeg kalt han både hustyrann, tasmansk djevel, drittsekk og sugg. Inni meg, så klart. Jeg har også vært på nippet til å spørre meg selv om han er besatt av djevelen. Ikke at jeg tror på hverken det ene eller det andre, men noe har skjedd med ungen min!

 

I barnehagen i dag, da udyret sto som en illsint bue i fanget på meg og jeg svettet så det rant i en stripe langs ryggsøyla, spurte en vennlig mamma meg. ?Hvor gammel er han der, da? Er han tre? Før hun smilte inneforstått og leide en pent påkledd fireåring ut av barnehagen. De kom da for pokker inn i garderoben 10 minutter etter oss!

 

Ja, han er tre. Ja, han har gått amok. Nei, han er ikke besatt av djevelen. Og nei, JEG-FÅR-DET-IKKE-TIL!!!

 

Jeg har tre gutter, for pokker! Dette er mitt tredje besøk i det mange kaller trassalderen. Jeg burde jo fikse dette! Jeg som er så uenig i å kalle det trassalderen, i å kalle det trass i det hele tatt. Jeg synes det får det til å høres ut som om det er noe de gjør for å være pyton, noe de gjør MOT deg. Med vilje. Det gjør de jo ikke. Treåringer er ikke i stand til å planlegge slike plott. Men hva fader skal du kalle det, når treåringen for tredje gang på to dager gir deg varandaleppe fordi han kaster seg bakover på fanget ditt for han skal ikke ha de støvlene på!!!!

 

Jeg vet jo at han tester ut grenser for å bygge opp autonomien sin. At det er inderlig viktig for utvikling av selvstendighet og for å erkjenne at man er en av mange og at noen ting kan vi bestemme, andre ting må la andre styre.

 

Men jeg orker ikke mer! Jeg orker ikke, orker ikke, orker ikke!

 

I dag skreik jeg ?Hold kjeft!? så høyt i bilen at jeg fikk vondt i halsen(unnskuld, unnskyld, unnskyld!!). Jeg ga opp å få på ungen støvler og lot han gå i sokkene til bilen. Jeg låste meg inne på do og gråt en skvett. Jeg kom på jobb med sminke på ett øye. I den samme genseren som i går. Jeg lagde ostesmørbrød til middag. Jeg droppet å gå på trening. Jeg leste bare halve boka for jeg orker ikke lese mens noen hyler og stanger. Jeg gikk ut av rommet og kom ikke tilbake før gutten sov (pappaen var innom brøler?n, altså).

 

I dag orker jeg ikke mer. I dag strekker jeg ikke til.

Bedre lykke neste gang!

(I morgen altså, kan ikke se for meg at det står opp en solstråle i morgen heller?)

 

Barneklaus - Har du hatt det?

Det er den følelsen du får når det fortsatt gjenstår et par timer med gjøremål før det er mulig å slappe av, barna egentlig skulle ha lagt seg , men det er komplett umulig å få oppdraget utført.

Mellomste blir plutselig kvalm. Han skal ha vann.

Minstemann har hengt seg opp i at du har lest feil bok.

Mellomste drakk masse vann, nå må han tisse.

Minstemann skal ha eeeen kos til, og tviholder så i nakkehårene mine at det er umulig å få tilbake sitt eget hode.

Mellomste skvatt da han var på do, for eldste fikk skrudd av lyset, så nå er han redd for mareritt og vil slett ikke sove.

Minstemann skal ha vann.

Mellomste skal ha trøst.

Minstemann skal tisse.

Mellomste vil ha mer trøst.

Minstemann gikk ikke tilbake til senga, han løper nå vrælende rundt i stua. Naken.

Mellomste vil at minstemann skal ti still, for han skal nemlig sove.

Minstemann er tilbake i senga, men nå vil han ha pysjen, for han er kald. Det blir mann av å løpe naken rundt i stua.

Mellomste får ikke sove, for minstemann har vekket han. Særlig.

Og jeg, jeg vil så gjerne jobbe. For klokka er snart ni, og jeg vil så inderlig gjerne ha tid til et kvarter som jeg bestemmer over selv. Bare et kvarter. Så må jeg også sove.

Den følelsen, hvor du har lyst til å skrike til alle sammen, men fordi du vet at det ville forlenge hele spetakkelet fordi monstermamma og overtrøtte barn er en eksplosiv kombinasjon, biter du tenna sammen og gjør alt som står i din makt for å beholde roen. Den paniske følelsen av at det ikke stopper, at kvelden forsvinner i et dragsug og du nesten gråter fordi du er så sint og fordi du får så dårlig samvittighet fordi du tenker så stygge ting og har så lyst til å kaste alle ut av vinduet og bare løpe din vei. Den følelsen er å ha barneklaus.





Det går over. Om 15 minutter. Når alle sover. Da er de fine igjen, og du kommer på at du egentlig er veldig, veldig glad i dem. (Se, jeg fikk dårlig samvittighet bare av å skrive dette...)

Fett?

Mellomste hadde besøk av en av sine beste venninner etter skolen i dag. Det er veldig gøy når de to er sammen, for de ler og ler og ler og ler. Desverre ler de ofte fordi de har funnet på et eller annet spikk.

Så da jeg oppdaget at de to lo seg skakke ute på badet var jeg ganske rask til å ta en titt på hva de drev med. Det finnes et par gode historier som involverer dyr sminke som ikke frister til gjentagelse, så det var best å ta en titt.

De hadde ikke funnet sminken, men de hadde funnet mellomstes fettfarger. Jeg trodde i det minste det var fettfarger, men det viste seg at de var både til hud og papir. Eller ansiktsstifter og fettfarger i ett om du vil. Jeg hadde ikke sett så nøye på embalasjen, som viser en smilende jente som har malt seg som en sommerfugl i fjeset. Det hadde disse to luringene gjort, og de lot seg selvfølgelig inspirere. Så da sto de der begge, klin blå i fjeset og minnet mest om hun tyggistyggende jenta fra Charlie og sjokoladefabrikken. Etter at hun har tygget tyggisen som gjør henne blå i fjeset.

Etter to runder med såpe, en runde med sminkefjærner, en runde med olje og ny runde med såpe ser mellomste fortsatt nokså usunn ut. Desverre ser det også ut som han har fått seg et par saftige blåveiser. Det er jo ikke så populært å skrubbe barn med såpe rundt øynene. Å bli skrubbet i ansiktet er ikke så populært i det hele tatt.

En kan jo alltids håpe han har lært. Jeg tviler...

Og jeg har konkludert med at fettfarger ikke er så fett likevel!

Waternity - WTF?!?

Jeg fant igjen dette innlegget fra et par år tilbake. Jeg hadde helt glemt hele historien og lo både godt og lenge. Kan være fordi minstemann nå er tre år og jeg endelig har klart å kvitte meg med de fleste av de herlige 35kg leg la på meg... Håper dere får en god latter dere og!


Prosjekt sommerkropp 2011 krever økt innsats. Økt innsatts skal koste minst mulig (selvfølgelig), så etternøye sammenligning har jeg kommet frem til at svømming brenner flest kalorier med minst svette. Hele kroppen må jo jobbe for å holde seg flytende, så slutningen er logisk. Svømming krever at man er i en beholder større enn badekaret, og siden vi ikke har noen beholder av den typen hjemme, så betyr det offentlig opptreden i badetøy lenge før sommerkroppen 2011 er i boks. Usj!

 Badetøy blir i fruktsalatånd et valg mellom å ha magen hengende ute, eller fire romper. Badedrakta som klemmer magen inn, klemmer samtidig rumpa opp, eller deler av den om man skal være helt ærlig. Bikini klemmer ikke rompa i fire, men hidrer heller ikke magen i å henge ut som en seig muffinskant. Med bøyd nakke gikk jeg så i butikken. Etter litt overveielse og et par kjappe blikk i speilet mellom fingre som skulle skjerme sjelen for det værste sjokket, flott lyssatt av blåhvitt lys rett ovenfra, ble jeg enig med meg selv om at badedrakt er den beste løsningen for meg. Rumpa slipper jeg jo hvertfall å se, så den får noen andre forholde seg til. Inni meg kan jeg jo late som om den er riktig stram og lekker, og så tenker vi ikke mer på den!

Etter mye prøving, skamming og svetting kom jeg meg faktisk inn i en hvor jeg ikke følte meg som en stramt pakket juleskinke! Puppene ble riktig fine og rumpa slettes ikke værst. (Hadde på forhånd bestemt meg for at rompa ikke ble værst, ville ikke bryte illusjonen med å sjekke) magen ble pent pakket inn og rundet av uten at jeg fikk åndenød, kort sagt satt den som et skudd og passet figuren perfekt! Vell hjemme og godt over middels fornøyd, kledde jeg meg om for å vise mannen min at sommerkroppen 2011 likevel er innenfor rekkevidde. Jeg ga ham et par skikkelige swirl, swirl and twirl i riktig Tyra Banks stil i det han utbryter "Det står waternity på rumpa di! Hvorfor i all verden har du kjøpt deg gravidebadedrakt?!?" Og der brast den illusjonen....

 


Lurer på om sånn badeburka gir økt treningsutbytte?

 

Jeg er på kjøret - igjen!

Jeg som har vært så flink. Jeg har stått i mot, familien har overlevd verdens sureste mamma, og jeg har måttet leve med meg selv og mitt dårlige humør så lenge. Før det endelig gikk over, og jeg tenkta at nå er jeg kvitt den...



Jeg som hadde kommet så langt, som var så motivert, og som atpå til hadde spart nok penger til både bilstereo og flust med kontantkort (i følge appen, som nok ikke er laget for damer på 30+).

 

Jeg som kunne ha kjøpt meg en iskremmaskin! Eller en tredemølle eller vaskemaskin! Men siden jeg nå mener at premiepenger skal brukes på noe premieaktig, så måtte det nok ha blitt en iskremmaskin! 

Kanskje jeg hadde holdt motivasjonen oppe om appen så ann sitt publikum, og heller sa sånt som at nå har du spart nok til 35 timer barnevakt, overnatting på Farris Bad eller jentetur til Warsawa? Desverre kan jeg nok ikke skylde på appen. Skylden er min egen, eller snusens? 

Det er nok snusens, som er så forbannet god når du må sette deg ned med oppgaveskriving etter 2 timers morrarush med trass og kaos, 8 timer på jobb, 4 timer ettermiddag som skal romme middag, lekser, svømming, teater, speider, trass, bading og hårvask på motvillige mennesker, kveldsmat og legging *3. Det var sånn det begynte. Med en skikkelig nydelig snus om kvelden når skift nr. 4 begynte. Og så bare ballet det på seg.

Så, ja, jeg er på kjøret. Jeg snuser igjen. 

Fuck!

Lukkede asylmottak

At det ville være greit med lukkede asylmottak, ser ut til å ha sneket seg på innsiden av den norske folkemeningen. Nettsamfunn som "Vi som vil ha lykkede asylmottak" får skremmende stor oppslutning på kort tid.

Mener de virkelig det? Mener de at det er greit å frihetsberøve noen fordi man ikke ønsker dem inn i landet? At deres bakgrunn ikke er dokumentert jævlig nok til at de skal få bli, eller man enda ikke har bestemt seg for om de skal få bli eller måtte dra. Saksbehandlingstiden på disse sakene i Norge er skremmende lang, og for mennesker som under behandlingstiden skal være nødt til å sitte på lukkede asylmottak, blir situasjonen umenneskelig. I praksis settes disse menneskene uskyldig i fengsel, i tillfellet de skulle ha planlagt å bli kriminelle. Å fengsle noen uten lov og dom bryter med menneskerettighetene.

Mange av disse er barn. Å frihetsberøve barn bryter med FN's barnekonvensjon. Barna får da hverken gå på skole, leke fritt med andre barn, føle seg trygge eller utvikle en plan for og tro på framtiden. Du finner flere brudd på barnas rettigheter bare i denne ene setningen.

Så mener de det virkelig? Er det greit? Jeg grubler av og til på hvilke store ting disse menneskene mener de har gjort for menneskeheten? De som mener at de har krav på så mye mer enn alle andre? Har de gjort noe for å fortjene det? Mye tyder på at mange av disse har gjort fint lite for noen i hele sitt liv, men fortsatt sitter de og tviholder på det som er "sitt".

Det er klare paraleller mellom denne tankegangen og til hvordan en smårolling ser på eiendomsretten:

  • Har jeg tatt på den, er den min.
  • Har jeg tenkt at jeg ville ha den, er den min.
  • Har jeg sett den, er den min.
  • Har jeg lyst på den, er den min.
  • Om du har lyst på den, er den hvertfall min!
  • Min, min, min, min!

Jeg har en klar hypotese om at det dreier seg mest av alt om flaks. Vi har hatt en flaks ut av denne verden i at vi er født akkurat her, i verdens rikeste land.

Og så mener folk virkelig at det er helt kurant å låse folk inne på lukkede asylmottak uten at de har gjort noe galt, men i tilfellet de skulle komme til å begå kriminelle handlinger, gjemme seg når vi ønsker å kjeppjage de ut igjen eller at de skal etablere seg her. Og med i dragsuget sender vi en masse barn som på ingen måte har noen skyld i dette, de er bare veldig, veldig uheldige. Jeg gremmes, og jeg synes det er trist!

Ved regjeringsskiftet ble det plutselig legitimt å være litt sånn nabolagsrasist. Vi skulle ta i mot et stakars antall på 1000 flyktninger fraSsyria. Dette er mennesker som av FN har fått flyktningestatus, deres bakgrunn er dokumentert jævlig, og FN ber land med mulighet ta i mot disse menneskene. Nå vil de redusere 1000 til 500. 500???? Sverige tar i mot over 10 000. De har hverken en mer vellykket integreringspolitikk eller bedre råd enn oss i Norge!

Norsk innvandringspolitikk er hverken naiv eller liberal. Den har vært human, nå er den bare egoistisk og smålig!

Jeg gremmes!

Gratulerer Lucas!

Tusen takk for den fine tegningen! Den sender jeg til Egmont, så kan dere se den på deres sider om et par dager.

Og så er et finfint klossesett på vei til dere:)

Ha en fortsatt fin lørdag!

Les mer i arkivet » September 2014 » Mai 2014 » Februar 2014
mandagsmamma

mandagsmamma

33, Tønsberg

Mettet av å lese om de perfekte husmødrene, med menn som aldri er dust og barn som aldri hopper naken på naboens trampoline, bestemte jeg meg for å skrive om livet som hverdagsmamma, og gjerne også mandagsmamma, selv om det er lørdag. Det er selvfølgelig plenty med rosenrøde øyeblikk i min familie også, det er bare ikke de jeg velger å dele her. Her får dere vrangsiden, her får dere mandagsmammaen med mine berettning om små og store blundere på mammafronten, og med en og annen liten seier innimellom. Så her er mitt bidrag mot facebookdepresjonen, velkommen til mandagsmamma!

 

Follow on Bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

hits